Myter og sagn er en viktig del av menneskers nasjonalfølelse og identitet, og de fleste byer og bygder i Norge har sine lokale historier som videreføres til neste generasjon. I et fjell- og skogrikt land som Norge har vi opp igjennom historien delt myten om huldre og troll, men i dagens samfunn vil de fleste av oss omtale dette som eventyrfigurer – først og fremst kjent fra nordisk litteratur. Likevel ser man i dag gjerne troll på norske souvenir-artikler i form av figurer og bilder.

Andre eksempler på skikkelser fra folketroen er alver, feer, yetier, drager, enhjørninger, sjøuhyrer og sjøormer.

Hva er egentlig en sjøorm?

Sjøormer er et stort og slangelignende uhyre som oppholder seg i havet eller i innsjøer. Vesenet er gjerne 10 – 12 meter lang, sort eller grå og glinsende. Enkelte forteller imidlertid at de har sett sjøormer opp til hele 30 – 40 meter. Folk som har observert sjøormer, beskriver ofte at de har hoder som ligner på krokodiller, hester eller elg.

Det aller mest omtalte er sjøuhyret “Nessie”, som skal holde til i innsjøen Loch Ness i Skottland. Forestillinger om sjøorm er en av de mest seiglivede i folketroen, og har en viss utbredelse den dag i dag.

Kryptozoologi

Sjøormer faller innenfor kategorien kryptozoologi – det vil si læren om mytologiske dyr eller vesener som man tror lever i dag eller har eksistert tidligere. Kryptozoologi kjennetegnes videre ved at det foreligger lite eller ingen vitenskapelig bevis for at disse dyrene eller vesenene eksisterer. Likevel kan troen på at de finnes være svært sterk.

Sjøormer i norske innsjøer

Det har blitt observert sjøormer i over 50 norske innsjøer og tjern, og fenomenet har vært beskrevet helt siden 1500-tallet.

Sjøormen i Seljordsvatnet i Telemark har fått mest oppmerksomhet i media, og stedet har blitt en populær turistattraksjon. Stadig flere fastboende og tilreisende forteller at de har observert merkelige bevegelser på vannet, og beretningene blir som regel rapportert på solrike og varme sommerdager. Sjøormen i Seljordsvannet har i den nyere tid fått navnet “Selma”. Ved Seljordsvatnet ble det i 2011 oppført et 17 meter høyt observasjonstårn (“Sjøormtårnet”) – slik at besøkende kan få overblikk over innsjøen – og speide etter “Selma”.

I Fyresvatnet i Telemark ble sjøormen “Gjevstrollet” sist sett i 1918. Historien forteller at to menn var ute og fisket da uhyret dukket opp. Den ene av mennene skjøt på ormen med rifle.

Mange kjenner også til Mjøsormen, som har blitt observert i Mjøsa i Hedmark fylke helt siden 1522. Det kommer stadig blir nye observasjonsutsagn om sjøormen i Mjøsa.

I 1969 var to brødre var på fisketur i Hallandsvannet ved Mandal i Vest-Agder. De kom plutselig over en sjøorm, og den ene mannen kastet en stor stein i hodet på vesenet. Brødrene beskrev ormen som lang og svart med rød munn og store, runde øyne. Oppå hodet hadde den følehorn, og neseborene lignet en nyfødt fole.

I Sogn og Fjordane er det blitt observert sjøorm i Hornindalsvatnet, Loenvatnet og Jølstervatnet.

Det har kommet flere nyere observasjoner om sjøorm i Sandnesvatnet i Hamarøy (Nordland) Vesenet skal ha hatt en kropp som minnet om en hvelvet pram, og sjøormens hode lignet en liten hest.

I Åfjordvatnet (Finnmark) vest for Hammerfest ble det i 1977 sett en sjøorm. Det var 4 personer som observerte det merkelige vesenet, og den ble beskrevet som 5 meter lang med flere pukler.

Innsjøen Kørelen på Sotra utenfor Bergen er berømt for sitt sjøuhyre “Kørelatrollet”. Ifølge bygdebøkene ble sjøormen sist sett i 1910. Sogneprest Johan Fritzner Greve (1832 – 1907) skal selv ha blitt jaget av “Kørelatrollet”, og han fortalte også historien om at sjøormen veltet båten til et brudefølge, og deretter slukte alle menneskene.

Myten om sjøormen i Loch Ness er verdensberømt, og denne innsjøen i Skottland er en betydelig turistattraksjon. Loch Ness er landets største innsjø målt i vannmasse, og befinner seg sør for byen Inverness. Innsjøen er 36 km lang, 1.5 km bred og 228 meter dyp. Loch Ness munner ut i fjorden Moray Firth ved Inverness.

Historie

Sjøormen i Loch Ness ble første gang nevnt i år 565 e. Kr. Den irske presten og forkynneren Columba av Iona kom på besøk til Skottland, i håp om å omvende pikterne til å bli kristne. Columba spaserte langs innsjøens bredde sammen med sitt følge, da sjøormen plutselig stakk hodet opp av vannet. Columba gjorde korsets tegn og utbrøt: “Vik fra meg”. Sjøormen flyktet i redsel. Ifølge legenden skal denne hendelsen ha overbevist pikterne om at Columbas gud var sterkere enn deres, og pikterne ble dermed omvendt til kristendommen.

Frem til 1930-tallet var sjøormen i Loch Ness kun en lokal myte, men i de kommende år økte antall nye vitneobservasjoner kraftig. Avisen “The Inverness Courir” skriver for første gang en artikkel om temaet i 1930.

I 1933 var det flere som observerte et sjøuhyre i Loch Ness. Det ble beskrevet som fryktinngytende og opptil 8 meter langt. Flere internasjonale aviser formidlet historiene.

Et fotografi av et sjøuhyre i Loch Ness ble utgitt i 1934. Ifølge historien skulle det være en respektert kirurg som tok bildet. Dette viste seg å være et falskt fotografi, noe som først ble avslørt av avisen London Sunday Telegraph i 1994.

På 1960-tallet ble det gjennomført en ti-årig observasjons-undersøkelse ledet av “Loch Ness Investigation Bureau”. Det ble samlet rundt 20 vitneobservasjoner i året. Senere ble det også benyttet mini-ubåter med avansert sonarutstyr for å utforske innsjøens dybde.

Til dags dato foreligger det ingen konkrete og avgjørende bevis for at sjøormen finnes i Loch Ness. Likevel foreligger det mange troverdige observasjoner fra folk som er overbevist om at de har sett en stor og uforklarlig skapning i vannet.

Om “Nessie”

Sjøormen i Loch Ness har kallenavnet “Nessie”, og mange Nessie-tilhengere er overbevist om at sjødyret må være en gjenlevende plesiosaurus – også kalt “svaneøgle”. Plesiosaurus tilhører en utdødd krypdyr-gruppe, som levde i havet i juraperioden (“reptilenes tidsalder”). Arten ble beskrevet som svære dyr med lang hals, lite hode og kraftig hale. De kunne bli opptil 20 meter lange.

Turistsenteret Drumnadrochit

Den lille landsbyen Drumnadrochit ligger på vestbredden av Loch Ness, og er et turistsentrum for besøkende som vil få informasjon og/eller speide etter sjøormen “Nessie”. Det arrangeres cruise på Loch Ness fra landsbyen, noe som er svært populært for besøkende. Det er dessuten to besøkssentre i Drumnadrochit: Nessieland og Loch Ness Centre and Exhibition. Her kan man gjennom utstillinger lære mer om historien til Loch Ness og mysteriet om sjøuhyret “Nessie”.

Det er ikke kun i norske innsjøer det har blitt observert sjøormer, selv om de mest omtalte skal holde til her. “Selma” i Seljordsvatnet og Mjøsormen i Mjøsa er typiske eksempler på kjente sjøormer i norske innsjøer, som dessuten regnes for å være en betydelig turistattraksjon. Mange norske og utenlandske ferieturister oppsøker disse innsjøene, i håp om å få et glimt av disse skapningene.

Over hele verden har det blitt sett sjøormer i hav og fjorder, og langs norskekysten har det i flere hundre år blitt observert store og uforklarlige sjødyr. Kyststrekningen hevdes å være spesielt rik på observasjoner.

Helt siden 1500-tallet har det blitt gitt detaljerte beskrivelser av sjøormer i norske fjorder, ofte ledsaget av dramatiske skildringer om hvordan sjøormene så ut og oppførte seg. På 1800-tallet var det imidlertid betydelig høyere antall observasjoner av sjøormer i havet og i norske fjorder enn på 1900-tallet.

Ifølge beskrivelsene er sjøormene langs kysten og norske fjorder stort sett identiske med sjøormene i norske innsjøer. De omtales som enorme, sort-brune slangelignende sjødyr med pukler. Hodet beskrives som stort, spisst eller avrundet.

Steder i norske fjorder der det har vært observert sjøormer

Romsdalsfjorden ligger i Møre og Romsdal fylke, og en rekke personer har opp gjennom historien observert sjøorm her. En sommerdag i 1815 var 4 menn på fisketur, da de plutselig oppdaget et stort havdyr. Den beveget seg langsomt, buktet seg som en orm, og hadde 10 finner på forparten nær hodet.

Sjøormen ble beskrevet som tykk, mørk og opptil 50 fot lang (ca. 15 meter). Hodet var digert med spiss snute. Da sjøormen nærmet seg mennene, skjøt en av dem ormen i hodet. Den dykket under vann men kom straks opp igjen. Deretter svømte den raskt etter båten. Mennene styrte båten inn mot land, og da de kom seg til trangere farvann, dukket sjøormen under vann igjen. Deretter forsvant den i dypet.

Sjøormen i Romsdalsfjorden ble observert hyppigst på midten av 1800-tallet.

I Hessafjorden ved Ålesund ble det i juni 1999 observert en sjøorm ca. 200 meter fra land. Den var opptil 30 meter lang, 1,5 meter tykk.og hadde en enorm firkantet finne. Mannen løp hjem for å hente videokameraet sitt for å filme vesenet. Sjøormen var fortsatt der da han kom tilbake, og holdt på med et hvalkadaver. Video-opptaket viste dessverre ingen tydelige detaljer av sjøormen, da avstanden var for lang.

I Østfold fylke har det blitt observert sjøorm på Hvaler i 1902. Sogneprest Hans Davidsen seilte sammen med 6 andre voksne da de fikk øye på sjødyret. Den ble beskrevet som “et ukjent havdyr med tre mørke og glinsende pukler”. Skapningen var 15 – 20 meter lang og hadde et hode som svingte fra side til side. Sognepresten noterte hendelsen i sogneboka for Hvaler, og la ved en skisse av sjøormen.

I både Aust- og Vest-Agder har det blitt sett sjøorm. Den ene ble observert ved Grimstad i 1980, og den andre ble sett ved Søgne i 1982. Begge havdyrene ble omtalt som mørke med 3 pukler.

Både ved Ølensundet i Boknafjorden og utenfor Karmøy i Rogaland fylke finnes det gamle historier om folk som har sett sjøorm. Ved Karmøy skjedde observasjonen i 1830-årene.

Også i Finnmark har det blitt observert sjøormer, og i 1894 ble to stykker lagt merke til i Ersvika sør for Hammerfest. Sjøormene oppholdt seg i 2 måneder på samme sted, og ble sett av mange mennesker.

Mjøsa, som er omkranset av fylkene Oppland, Hedmark og Akershus, er Norges største innsjø. Den har et flateinnhold på i underkant av 370 kvadratkilometer, og er 453 meter dyp. Det er flere øyer i Mjøsa. Den mest kjente er Helgøya, som er den største øya i Norge som ligger i et ferskvann.

Historie

Første gang Mjøsormen er nevnt i en skriftlig kilde, er i 1515. Da skrev erkebiskop Walkendorf i Nidaros (Trondheim) til pave Leo X at det fantes en stor sjøorm i Mjøsa.

I et sagn fra 1537 fortelles det at når sjøormen i Mjøsa viste seg, startet orgelverket og klokkene i Hamar Domkirke av seg selv. Dette ble tolket som at reformasjonen ville føre noe ondt med seg.

I et annet sagn fortelles det at sjøormen hadde kveilet seg rundt kirkeklokkene fra den gamle Hamardomen, etter at disse var blitt senket i Mjøsa. Dette skjedde i forbindelse med at svenskene hadde ødelagt kirken i 1567 (under den nordiske syvårskrigen).

En spesiell og svært konkret anekdote i en skriftlig rapport fra 1522, gjengitt i «Hamarkrøniken», fortelles det at en sjøorm ble skutt med stålbue av en av biskopens modige svenner, og at det gikk med flere hundre vedlass for å få brent kadaveret opp etter at det hadde begynt å råtne. Uhyret skulle ha strandet på en klippe på Helgøya, og grønn væske som tøt ut av kroppen skulle ha farget vannet helt inn til Domkirkeodden ved Hamar. Det skal imidlertid ha blitt observert mer enn én sjøorm i Mjøsa i 1522.

Presten og historikeren Peder Claussøn Friis skrev i boken ”Om djur, fiske, fugle og trær uti Norrig” (1599) at det var sjelden sjøormen i Mjøsa viste seg, men i de tilfellene folk så den, var det alltid i forbindelse med store begivenheter i landet, f.eks. ved tronskifter.

I presten Andreas Fayes bok «Norske Folke-Sagn» fra 1833 er det også et kapittel om sjøormer, og Faye nevner der en sagntradisjon som hevder at en av sjøormene i Mjøsa skulle ha greid å ta seg fram til innsjøen Sperillen på Ringerike, der den av og til viste seg som et varsel mot vonde og farlige tider.

Om Mjøsormen

Erkebiskop Walkendorf beskrev sjøormen som grå av farge, og livsfarlig for mennesker. Den viste seg bare når sjøen var rolig, og dersom noen skulle treffe på den mens de var ute i båt, måtte de styre rett mot øynene på ormen for å ha noen sjanse til å overleve.

I fortellertradisjonen der ormen angivelig skal ha strandet på Helgøya, ble det opplyst at den hadde hestehode og en kropp som var mangefarget. Også i «Hamarkrøniken» fra midten av 1500-tallet blir ormen beskrevet med hestehode og med øyne «saa store som en Karhaand (mannehånd)».

Vitneobservasjoner

Med ujevne mellomrom helt fram til vår tid er det observatører som mener å ha sett en sjøorm i Mjøsa. Sommeren 1969 var det fire menn som så et underlig vesen i vannet mellom Skreia og Strandlykkja. Det ble beskrevet som svart, blank og 8 – 10 meter lang. Den hittil siste påståtte observasjon av mjøsormen ble gjort av et anonymt vitne i 2002.

I 2015 – da det var 200 år siden den første kjente sjøormobservasjonen i Mjøsa fant sted – tok en gruppe lokale entusiaster initiativet til en egen «Sjøormfestival» ved Mjøsa.

Samme år fortalte den kjente, svenske krimforfatteren Johan Theorin i et avisintervju at han planla å skrive en faktabok om mytevesener, og at sjøormen i Mjøsa i så fall skulle få sin egen presentasjon der. Tradisjonsstoffet rundt Mjøsormen er altså fremdeles levende.

Har du planer om å besøke Mjøsa? Dersom du trenger finansiering til turen har vår samarbeidspartner en av Norges billigste løsninger for lån.