Mjøsa, som er omkranset av fylkene Oppland, Hedmark og Akershus, er Norges største innsjø. Den har et flateinnhold på i underkant av 370 kvadratkilometer, og er 453 meter dyp. Det er flere øyer i Mjøsa. Den mest kjente er Helgøya, som er den største øya i Norge som ligger i et ferskvann.
Historie
Første gang Mjøsormen er nevnt i en skriftlig kilde, er i 1515. Da skrev erkebiskop Walkendorf i Nidaros (Trondheim) til pave Leo X at det fantes en stor sjøorm i Mjøsa.
I et sagn fra 1537 fortelles det at når sjøormen i Mjøsa viste seg, startet orgelverket og klokkene i Hamar Domkirke av seg selv. Dette ble tolket som at reformasjonen ville føre noe ondt med seg.
I et annet sagn fortelles det at sjøormen hadde kveilet seg rundt kirkeklokkene fra den gamle Hamardomen, etter at disse var blitt senket i Mjøsa. Dette skjedde i forbindelse med at svenskene hadde ødelagt kirken i 1567 (under den nordiske syvårskrigen).
En spesiell og svært konkret anekdote i en skriftlig rapport fra 1522, gjengitt i «Hamarkrøniken», fortelles det at en sjøorm ble skutt med stålbue av en av biskopens modige svenner, og at det gikk med flere hundre vedlass for å få brent kadaveret opp etter at det hadde begynt å råtne. Uhyret skulle ha strandet på en klippe på Helgøya, og grønn væske som tøt ut av kroppen skulle ha farget vannet helt inn til Domkirkeodden ved Hamar. Det skal imidlertid ha blitt observert mer enn én sjøorm i Mjøsa i 1522.
Presten og historikeren Peder Claussøn Friis skrev i boken ”Om djur, fiske, fugle og trær uti Norrig” (1599) at det var sjelden sjøormen i Mjøsa viste seg, men i de tilfellene folk så den, var det alltid i forbindelse med store begivenheter i landet, f.eks. ved tronskifter.
I presten Andreas Fayes bok «Norske Folke-Sagn» fra 1833 er det også et kapittel om sjøormer, og Faye nevner der en sagntradisjon som hevder at en av sjøormene i Mjøsa skulle ha greid å ta seg fram til innsjøen Sperillen på Ringerike, der den av og til viste seg som et varsel mot vonde og farlige tider.
Om Mjøsormen
Erkebiskop Walkendorf beskrev sjøormen som grå av farge, og livsfarlig for mennesker. Den viste seg bare når sjøen var rolig, og dersom noen skulle treffe på den mens de var ute i båt, måtte de styre rett mot øynene på ormen for å ha noen sjanse til å overleve.
I fortellertradisjonen der ormen angivelig skal ha strandet på Helgøya, ble det opplyst at den hadde hestehode og en kropp som var mangefarget. Også i «Hamarkrøniken» fra midten av 1500-tallet blir ormen beskrevet med hestehode og med øyne «saa store som en Karhaand (mannehånd)».
Vitneobservasjoner
Med ujevne mellomrom helt fram til vår tid er det observatører som mener å ha sett en sjøorm i Mjøsa. Sommeren 1969 var det fire menn som så et underlig vesen i vannet mellom Skreia og Strandlykkja. Det ble beskrevet som svart, blank og 8 – 10 meter lang. Den hittil siste påståtte observasjon av mjøsormen ble gjort av et anonymt vitne i 2002.
I 2015 – da det var 200 år siden den første kjente sjøormobservasjonen i Mjøsa fant sted – tok en gruppe lokale entusiaster initiativet til en egen «Sjøormfestival» ved Mjøsa.
Samme år fortalte den kjente, svenske krimforfatteren Johan Theorin i et avisintervju at han planla å skrive en faktabok om mytevesener, og at sjøormen i Mjøsa i så fall skulle få sin egen presentasjon der. Tradisjonsstoffet rundt Mjøsormen er altså fremdeles levende.
Har du planer om å besøke Mjøsa? Dersom du trenger finansiering til turen har vår samarbeidspartner en av Norges billigste løsninger for lån.