Sjøormer langs kysten og i fjordene

Havhesten.
Langs kysten vår har vi en lang tradisjon omkring dette sjeldent rapporterte havdyret vanligvis kalt sjøorm, ofte bare kalt havhest. Dels går tradisjonen på at dyret er en virkelig skapning, dels handler tradisjonen om overtro, forskjellige måter å beskytte seg mot utysket. Havhesten har hode som på en hest, ofte med man (eller faks) nedover halsen, og en lang kropp som av og til viser fram en eller flere pukler. Fargene varierer fra gråhvit, til brunaktig, mørk eller svart. Havhesten går dessuten på land. Etter det skriftlige materialet å dømme er den sjelden direkte farlig, selv om det antydes at den kan være innpåsliten eller kanskje nysgjerrig. Noen eldre tradisjoner antyder at det skyldes parringstida, juli og august, når den oftest har vært meget nærgående mot småbåter, da helst stillegående robåter. Dette er havhesten, den vanlige typen sjøorm som også rapporteres i innsjøene i mange vassdrag. Antakelig er dyret i havet det samme slaget som dyret i innsjøer og elver med identiske beskriver. Den lever i saltvann så vel som i ferskvann. I gamle dager ble den flere steder kalt lindorm når folk så dem ellerfaret etter dem når de flyttet seg til større innsjøer. Noen ganger fikk slike vandringer fatale følger, når de omkom i bratte fosser og trange kløfter, eller når de ble drept av mennesker. Se egen oversikt om innsjøene. Andre navn har vært vasshest og vasstroll.
Sjøormen.
Etter materialet å dømme antydes det en direkte ormeliknende type som i tidligere tider var kjent for å være langt mer aggressiv, ja direkte livsfarlig for småbåter. Hodet er spisst og kroppen som hos en gigantisk slange, opptil 1 1/2 m tykk. Det er den egentlige sjøormen. Fiskere før i tiden rodde for bare livet om de møtte en slik for ikke å bli presset ned og drukne, eller fra hvilken som helst slag sjøorm. Denne typen sjøorm er sjeldent eller aldri rapportert fra innsjøene, bare i havet.

Her er alt fra historier med anstrøk av gammel overtro som forsvar med jernbiggbeslåtte stokker og skyting med sølvkuler, til tid- og stedfestede hendelser med navngitte øyenvitner, opplevelser som flere mennesker samtidig var øyenvitner til, og dessuten edsvorne historier fra høyst respekterte menn i samtiden. Les mine sider med åpent sinn og bedøm selv.

ØSTFOLD – 2

Hvaler
4.august 1902 seilte sogneprest Hans Davidsen sammen med seks andre voksne og fire barn. De møtte et ukjent havdyr med tre mørke glinsende pukler som sto opp over vassflata, og av et hode som gikk fra side til side. Etter bevegelsene i sjøen å dømme måtte det være femten – tjue meter langt. De så på det med bare øynene og med kikkert, og var overbevist om at det ikke var flere dyr som svømte etter hverandre. Puklene så tydelig ut til å henge sammen. Davidsen førte denne hendelsen inn i sogneboka for Hvaler og laget ei skisse av det ukjente dyret.

Ellinggårdkilen på Onsøy
En sjøorm pleide å gå i land om natta og jakte på kalver. En kunne se en sti etter ormen opp til kalvebeitet. Ingen ville stenge inn kalvene for da kunne ormen bryte seg inn og ødelegge ennå verre. Ikke engang kuler av gammelt sølv beit på utysket, sa de som hadde forsøkt å skyte på den. Mens folk samlet seg i bønn i kirka, tok sjøormen flere kalver. En modig og sterk mann skar seg ei solid kølle av eik og la seg på lur i natta. Da sjøormen kom, slo han til så hardt han kunne og drepte beistet. Det sies at en av rygghvirvlene lenge ble brukt som mjølkekrakk i fjøset på Ellinggård.

AKERSHUS/OSLO – 1

Utenfor Drøbak
1827, august. Sjøormen ble sett i Christianiafjorden av fem mennesker. Så ble den observert i Bunnefjorden, deretter Nesodden i september, og så ved Drøbak der den ble sett av skippermadam Ida Mathilde Helmer, skipper Helmer og losen. Dyret vrikket seg makelig avgårde i overflata. Det var langt og på det tykkeste som en mesanbom. Halen var som en fiskehale og hodet liknet på et ålehode. De seilte opp langs sida på ormen og hadde god tid til å studere den.

AUSTAGDER – 1
Gressviktangen ved Grimstad
1980. Det var en varm fin augustdag utenfor Gressviktangen ved Grimstad. Vitnet satt på land da hun ble oppmerksom på noe som hevet seg opp av sjøen, 70 – 80 meter fra henne. Først kom en, seinere tre rundinger eller pukler til syne. Tilfeldigvis hadde hun denne dagen med seg kikkert, og nå rettet hun den mot skapningen som lå rolig og fløt i vannet. Fargen var mørk til brunsvart. Hun så på vesenet en god stund før det forsvant fra overflata.

VESTAGDER – 2

Søgne
7.august 1982. Avisa Fædrelandsvennen meldte at fire mennesker hadde sett sjøormen, blandt dem Else Marie Flaen. Ved Uvår, på 50 meters avstand fra båten kunne de se tre buktninger (pukler) med en meter mellom hver. De var sjøvante folk og kunne ikke identifisere det gråsvarte havdyret.

Mandalsfjorden ved Mandal
13. juli 1867. Hele 8 edsvorne vitner fortalte ved ekstraretten i Mandal hvor og hvordan de så dyret denne lørdagen. Et par av dem var Gunder Jørgensen og hans sønn Søren som kom meget nær dyret ute ved Hvillingskjæret ved Gismerøya. Det spisse hodet så ut til å ha en slags utvekst på hver side. Dyret lot seg ikke skremme vekk og svømte fram og tilbake en halv times tid før det endelig satte opp farten og forsvant i retning Hattholmen med kraftig kjølvann etter seg. Det mørke dyret svømte med tydelige vertikale bevegelser. Den synlige delen av kroppen var minst 10 m, men hele dyret inklusive hode og hals og hale kan ha vært mye lengre, kanskje så mye som 30 m. Se egen side.

ROGALAND – 1

Kamp mellom rasende havhest og sint sjøorm
Ølensundet i Boknafjorden
En mange hundre år gammel historie. Fjerner en overtro og religiøst innslag, sitter en igjen med denne kjernen: En sjøorm kom inn i Boknafjorden og slo seg til i Ølensundet ikke langt fra Hjelmeland. Nå var innbyggerne i knipe siden de ikke engang kunne ro til kirke som vanlig. Noe senere ble tre havhester sett ved Skudesneshavn. To fortsatte nordover, mens den siste dreide inn fjorden og nådde omsider Ølensundet. Da hadde sjøormen stukket av, men havhesten tok øyeblikkelig opp jakten. Sjøen formelig kokte mens de to havdyrene jaktet på hverandre. Til slutt tok havhesten igjen erkefienden, og nå fikk innbyggerne se kamp som gikk hardt for seg. Sjøen ble rød av blod fra de to dyrene. Til sist fikk havhesten inn et godt bitt på sjøormen og bet halsen tvers av. Tydelig såret svømte den seirende havhesten ut mot havet igjen.

Andre historier med det samme temaet gjør historien til en vandrehistorie. De andre historiene skjedde alle i fjorder, bortsatt fra en som er fra en innsjø i Telemark. Som med alle myter og legender ligger det ofte en ekte hendelse til grunn. Hvem vet.

Utenfor Karmøy
Dette hendte Anders Eliassen som bodde på Sør-Håland og var født i 1795. En gang i 1830-årene lå Anders og naboen og fisket sørvest av Karmøy. Innefor dem lå en annen båt som plutselig satte kurs mot land enda det var formiddag. Anders tok kikkerten og oppdaget en sjøorm. De kappet hurtig snørene. Nå måtte karene til lands, for sjøormen var svær. Men alt de fossrodde, tok sjøormen innpå dem. Den buktet seg fram gjennom bølgene. Hodet liknet et hestehode og faks hadde den. Det begynte å se skummelt ut, for ormen kom stadig nærmere. Plutselig gjorde ormen et kraftig kast fram over bølgetoppene. Den ville kaste seg over båten men klarte det ikke. Folk som hadde stått og sett på dem, tok imot karene som kom utkjørte i land. Blodet sprang fram under neglene og de spyttet blod. Folk hjalp dem i hus. De utslitte fiskerne ble sengeliggende i tre dager før de kom seg på beina.

HORDALAND – 2

Bjørnefjorden
Johannes Furuberg i Mauranger skulle ro til Bergen for å kjøpe korn. Han hadde lånt et gevær for å verge seg om han møtte sjøormen. I Bjørnefjorden så han noe som han først trodde var ei klynge med fiskebåter, men det var sjøormen. Johannes forsøkte å ro fra den uten at det gikk. Kommet nær båten løftet den hodet. Han bad ei bønn og satte så geværmunningen rett i gapet på utysket og trakk av. Ormen sank og sjøen ble full av blod. Han ladde geværet igjen for å være klar for ytterligere kamp, men sjøormen kom ikke opp igjen.

1745, nord for Bergen
En fisker møtte et langt, stort og fremmed dyr nord for Bergen. Det kom svømmende så nær båten at bølgene slo mot båtsida før det dykket og forsvant. Hodet liknet på et selhode, kroppen var tjukk, og den var lang som en stor båt.

SOGN OG FJORDANE – 1

1845 mellom Bergen og Sogn
J.D.Morries Sterlings brev til Illustrated London News i 48 viste til biskop Neumann i Bergen som hadde samlet flere beretninger om sjøormer langs kysten. Selv lå han en gang sin i vindstilla et sted mellom Bergen og Sogn. Noe som beveget seg pisket opp overflata ei kvartmil unna jachten hans. I kikkerten kunne han se tre pukler. Han anslo lengden på dyret til ca 10 meter. Den norske skipperen hans så det samme.

MØRE OG ROMSDAL – 5

Hjørungavåg
En sjøorm sperret innselilinga til Hjørungavågen. Den hadde tolv buktninger. Biskop Gudmund Arason (1161 – 1237) skal ha manet bort sjøormen med bønner og vievann. Dette har en direkte parallell i misjonærmunken Sankt Columba (521 – 597) som i år 565 skal ha manet vekk et uhyre i elva Ness som renner ut av innsjøen Loch Ness.

Hessafjorden ved Ålesund
2. juni 1999. Arnt Helge Molvær fra Sula ved Ålesund gikk tur langs fjorden da han så et ukjent dyr som svømte 200 m fra land. Det var 25 – 30 m langt og 1,5 m tykt og var smalere i begge ender. 1/3 bak snutepartiet raget en firkantet finne i været. Finnen var 30 – 40 cm høy og var litt høyere i forkant. Etter å ha iaktatt dyret i 10 min løp han hjem etter sønnen og videokamera. Dyret var fremdeles i fjorden, nå opptatt med et flytende hvalkadaver. Video-opptaket viser dessverre ingen klare detaljer på grunn av den lange avstanden. Se egen side.

Juleneset ved Molde
Lorentz de Ferry og båtmannskapet hans var på hjemvei fra Tronheim da de oppdaget en sjøorm ved Juleneset ved Molde i august 1746. De Ferry skjøt på dyret med en haggelladning fra flintlåsgeværet sitt. Hodet som sjøormen holdt mer enn 60 cm over overflata, hadde samme fasong som et hestehode. Det var gråaktig på farge og mulen var ganske svart. Øynene var var meget store og et langt hvitt faks hang fra nakken ned i sjøen. Kroppen var meget tykk. En kunne se 7 – 8 bukter av kroppen. Historien ble fortalt og bekreftet for byretten i Bergen i 1751. Se egen side.

Inne i Romsdalsfjorden
28. juli 1815. Bokhandler J.C.Lund, kjøpmann G.S.Krogh, Lunds læregutt Christian Flang og arbeider Johan Elgesen. Disse fire var ute i fjorden for å prøve fiskelykken. Det var en varm solskinnsdag og sjøen lå helt stille.
Ved 19.00 tiden om kvelden fikk de se et stort havdyr. Det beveget seg langsomt forover ved hjelp av ti finner på forparten av kroppen nærmest hodet. Hodet kunne de se på grunn av sjøsprøyten omkring det. Kroppen var rund med mørkt skinn. Den så ut til å være flere fot tykk. Den synlige delen av kroppen viste seg å være mellom førti og femti fot lang, og dyret buktet seg som en orm. Da de oppdaget en bølgende bevegelse bak dyret, mente de at bakdelen måtte være gjemt under vann. At det var et sammenhengende dyr, kunne de tydelig av måten det svømte på. Da dyret var vel hundre meter fra båten, kunne de at forkroppen endte i en spiss snute. Det kollossale hodet løftet seg over vannflata i form av en halvsirkel. Bakkroppen var ikke synlig. Hodet var mørkebrunt og skinnet glatt. De kunne ikke se øynene, og heller ingen man eller hår på halsen.

Da ormen var innen skuddhold, skjøt Lund på den og var sikker på at han hadde truffet den i hodet. Etter skuddet dykket ormen, men kom straks opp igjen. Den reiste halsen liksom en slange som stirret etter byttet. Etter å ha gjort helomvending og strukket kroppen helt ut, en bevegelse som så ut til å gjøre vondt, kom den raskt svømmende etter båten. De styrte inn mot land, og da dyret oppdaget at det var kommet inn i trangt farvann, dykket det straks og forsvant i dypet.

Kristiansund
1847. Sjøormen viste seg hver sommer i varmt vær. Mange respekterte byens borgere kunne vitne på det. En av dem som fikk se sjøormen på virkelig nært hold var fiskeren Lars Johnsen. Den dukket opp bare et par meter fra båten hans, så han la seg ned men holdt likevel hodet høyt og holdt øye med den. Den forsvant men kom tilbake, for endelig å forsvinne da en bris blåste opp. Lars sa den var 35 meter lang, med en jevn og rund, 60 cm tykk kropp. Den svømte vertikalt. Det lange og store hodet hadde røde 5 cm store øyne. Langs nakken hadde den en finne som flommet til begge sider når den svømte.

SØR TRØNDELAG – 1

Brekkestadbukta ved Ørland
Her ved innseilinga til Trondheimsfjorden, dukket det opp en sjøorm som ga seg til å svømme fram og tilbake i Brekkestadbukta. Ingen våget å dra ut på fiske. Men smeden Jørn Hovde visste råd. Han tok en tømmerstokk, slo inn jernpigger i den og dro ut i bukta. Da sjøormen nærmet seg, sendte han i vei stokken. Sjøormen ble spiddet på den.

NORDLAND – 4

Vegglandet ved Sagfjorden
Nesten innerst i Vestfjorden ligger Sagfjorden, der en kjenner observasjoner fra flere småvann, bl.a. Sagvatnan. Se egen side. Vasstroll i Sagfjorden. Dette skal ha vært under krigen. Folk fra Finnøy drev fiske i båt utpå fjorden, og i fjæresteinene sør i fjorden ble de var en skapning som lå på land. Den hadde hode som en liten hest eller et føll. Da de kom nærmere, stupte skapningen i vannet.

Brynilen i Tysfjorden
Noen fiskere var ute nord for Brynilen. To båter lå for dregg og mannskapet sov. Brått så en av fiskerne at et hode kom opp av sjøen. Udyret strakte hals og kikket ned i en av båtene. Så forsvant den men kom opp på motsatt side. Plutselig la den seg over båten og trykte den ned. Båt og mannskap forsvant. Fiskerne i den andre båten fossrodde til land og berget seg. Sjøormen holdt seg der i to dager før fiskerne kom seg vekk. Det finnes flere historier om hvordan folk berget seg unna sjøormen, men ingen så dramatiske som denne.

Bogen i Ofotfjorden, vest for Narvik
I Bogenfjorden viste sjøormen seg i 1914, da den kom svømmende inn Ofotfjorden. Ormen dreide inn mellom holmene før den igjen satte kursen til havs. Det var en varm dag og sjøen var blikkstille.

Havnebassenget i Ofotfjorden
Forretningsføreren ved Ofoten malmverk prøvde fiskelykka sammen med noen damer. Ute i fjorden fikk de se hodet og den lange halsen til et dyr heve seg skrått opp av vannet. Lenger bak skimtet de en rekke pukler. Sjøormen kom langsomt innover og etterlot seg ei v-formet kjøvannstripe. Av og til stoppet den som for å orientere seg. Personene på brygga var vel kjente med synet av sel og niser som fra tid til annen dukket opp i fjorden, men denne skapningen var helt ukjent for dem. Synet vakte stort oppstuss, og folk strømmet til havna for å se dette merkelige, fremmede vesenet. Havnefogden hoppet i en båt for å dra ut og studere det nærmere. Men alt bråket fikk sjøormen til å snu og vende tilbake til det åpne havet.

FINNMARK – 4
Sandøyfjorden på Sørøya, vest for Hammerfest
Sjøormen ga seg til der også, så ingen våget seg utpå sjøen. En gammel mann visste råd. De skulle ta en lagelig tømmerstokk og få smeden til å lage jernpigger til å sette inn i stokken. Så skulle de skyve stokken ut på fjorden, legge en båt for dregg og banke båten. De så gjorde, og sjøormen kom opp og fikk øye på stokken. Den gjøv løs på tømmerstokken med alle piggene, som tok til å gå rundt. Ormen snodde seg rundt og viklet seg inn i piggene. Sjøormen døde og drev på land der det mest bare var korpen som åt av den.

Ersvika, sør for Hammerfest
1894. To sjøormer slo seg til like oppunder land i Ersvika. I tre dager kom ikke fiskerne ut på feltet. Sjøormene var så nærgående at de heller ikke kom seg i båtene for å varsle hvalfangerne i Hammerfest. Mange mennesker så disse sjøormene i bortimot to måneder.

Ingøy, nord for Rolvsøy
Verdens nordligste sjøormobservasjon, på 71 grader 5 minutter nord!
1910. I sin ungdom var R. Eliassen denne sommeren sammen med sin far på Ingøy. En dag de var ute og fisket, fikk de øye på noe som hevet seg fem, kanskje seks fot over vatnet. Det var en lang hals med et smalt hode. Bak halsen kom en liten pukkel tilsyne, og litt lengre bak en stor pukkel. Ved dette synet halte de inn snørene og rodde mot land. Uhyret forsvant, men kom snart etter opp til overflata igjen. Det svømte avgårde mens det duppet hodet som ei and i vannskorpa. Etter ei stund gikk det under igjen, og nå ble det borte for godt.

Havøysund
Store Latøy, sørøst av Ingøy
Noen fra Kvænagen hadde vært på fiske i Havøysund. Ved fjellveggen Knipen møtte de en sjøorm. De rodde straks til lands og dro opp båtene. Der satt de et døgn og ventet på at utysket skulle forsvinne. Først på en sterk nordøstlig vind forsvant det. De bestemte seg for å fortsette trass i den sterke vinden, men nå heiste de seilene. Ganske snart kom sjøormen tilbake. Båtene seilte side om side, og de kunne bare se at sjøormen halte inn på dem. De krysset mot Store Latøy og opp i Sandkjeila på innsida av øya, og berget seg unna ormen.

Takk til Rolf Langstrøm. Majoriten av historiene er fra hans bok: Den mystiske sjøormen.

Leave a Reply

Your email address will not be published.

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>