De eldste beskrivelser av sjøormen

Erik Walkendorf, 1465 – 1522
Katolsk erkebiskop i Trondheim fra 1510.
Han skrev et brev til pave Leo X i 1520, og det er første gangen sjøormer er nevnt i et offentlig brev. Bl.a.: “Den minste av dem er 30 alen lange og 5 alen tykke. Det firkantete hodet er lengre enn kroppen. De er grå av farge og viser seg bare når lufta er klar og havet er rolig, grådige etter å drepe mennesker. Sjømennene har da bare en utvei; å styre rett skipet mot øynene til uhyret, når øynene vender mot solstrålene.”

Jacob Ziegler
Boka “Scondia” utgitt i 1532. Nevner sjøormen i Mjøsa og at tilsynekomsten av en 50 alen lang sjøorm varslet kong Christans fordrivelse.

Olaus Magnus
Svensk katolsk prelat som rømte til Italia.
Kartet “Carta Marina” fra 1539, med tegninger av båter og angripende sjøuhyrer.
Bokverket “De nordiske folks historie” utgitt i 1555 i Venezia på latin. Den inneholdt illustrasjoner i tresnitt av sjøormer. Den norske sjøormen ble kjent ute i Europa:
” De som seiler langs Norges kyst for å handle eller fiske, forteller alle ei merkverdig historie, nemlig at en orm av uhyre størrelse, 200 fot lang eller 20 fot tjukk, holder til i kløfter og huler utenfor Bergen. Denne ormen kommer ut av hulene i lyse sommernetter for å ete opp kalver, lam og griser, eller så drar den ut i havet for å ete polypper, krabber og liknende havdyr. Den har alenlangt hår hengende ned fra halsen, skarpe svarte skjell og flammende ildrøde øyne. Den går til angrep på fartøyer, griper og sluker mennesker, idet den løfter seg opp som ei søyle av vannet.”

Michael Andersen Aalborg
Sokneprest i Vang ved Mjøsa, fra 1610 til 1626. Om ormen i Mjøsa skriver han bl.a.: “I innsjøen finnes et monstrum som kalles sjøormen. Den har et hestehode og er 20 – 30 favner lang. Den er sett tre ganger siden 1610.”

Peder Claussøn Friis
Prest i Audnedal.
Boka: ” Om Diur, Fiske; Fugle och Træer udi Norrig” utgitt i 1599. Denne boka var folkeopplysning beregnet på almuen, men skrevet på latin.
Boka “Norges Beskrivelse”, utgitt i 1613.

“Disse skadelige dyr eller fisker finnes ikke syd eller øst for Jæren i Norge, men i det store vann Mjøsa på Hedmarken som er 14 norske mil langt og noen hundre favner dypt på somme steder. Der skrives og sies det at det skal være en stor orm som lar seg se ved ei øy i det samme vannet. – dog ikke oftere enn en Konge-endring eller stor forandring i riket. Det tror jeg ikke er en naturlig orm, for da ville den vært sett oftere. Den sies å være 50 alner lang og er sett for ikke så mange år siden.”

“Angående dette farligste og styggeste dyret i havet utenfor Norge, så er det er underlig at man aldri hører om at noen av de forferdelige beistene blir drept. Sjøormen kan med sin onde og giftige lukt forgifte både mennesker og dyr, slik som det ble sagt om en sjøorm som ble funnet død.”

Claussøn Friis laget en kjekk forklaring på hvordan sjøormene kunne ha kommet langt inn i innlandet i en innsjø.
“I det omtalte Lundevannet sies det å være en sjøorm som skal ha vist seg noen ganger. Likeså skrives og sies det om det store vannet Mjøsa på Hedmarken, som før omtalt. Hvis dette er tilfellet, er det ikke spøkelser, – men virkelige sjøormer som er kommet fra havet, ved at sjøormegg eller små unger har vært i havet og blitt dratt opp til skyene og siden er kommet ned i innsjøen med regnet.”

Kunnskapsnivået og forståelsen av naturen hos datidens boklærde var utrolig lavt sammenlignet med dagens. Det er ikke det minste underlig at en geistlig og høyt utdannet mann som Friis friskt gjengir både varsler og spådommer. Han omtaler bl.a. ei sild som ble fanget ute i Oslofjorden som skulle hatt merker som lignet bokstaver på sidene. Den ble tatt for å være et varsel om kong Fredriks død året etterpå. Det beste middelet for å redde seg om en møtte sjøormen skulle være å ro motsols og lese Fadervår, dvs. å legge båten mellom sola og ormen slik at ormen fikk sola i øynene. Alle som skrev om sjøormen skrev slike ting, men jeg har tatt med noe av dette av Friis som et eksempel.
Peder Claussøn Friis bringer videre rykter og annenhåndsopplysninger, i motsetning til Erik Pontoppidan som selv snakket med fiskerne og handelsmennene.

Hans Egede
Misjonær og prest på Grønland.
Boka “Det gamle Groenlands nye Perlustration eller Natural Historie” utgitt i 1746.
“…et forferdelig stort havdyr, som i 1734 ble sett utenfor kolonien på 64 grader, og var av denne gestalt og skikkelse: Det var et overmåte stort beist, så dets hode raget opp like mye som skipets mers der det kom opp av vannet. Kroppen var like tykk som skipet og var 3 – 4 ganger så lang. Det hadde en lang spiss snute og blåste som en hval. Det hadde brede store lemmer og kroppen syntes å være begrodd med skjell og var meget runken og ujevn på huden. Den var ellers skapt nedentil som en orm, og da det dykket kastet det seg bakover og reiste stjerten opp over vannet en hel skipslengde fra kroppen.”

Erik Pontoppidan,1698-1764.
Biskop i Bergen fra 1747. Han skrev tobindsverket “Det første Forsøg til Norges naturlige Historie” 1752 – 54. Boka ble etterpå utgitt på tysk og så på engelsk. Dette gjorde den norske sjøormen kjent i utlandet og den ble et begrep. Pontoppidan bygger på vitneutsagn fra fiskere og sjømenn langs kysten som kjente til eller selv hadde møtt sjøormen, også vitner med edsvorne utsagn.
Pontoppidan skrev meget grundig om sjøormen, Serpens marinus, eller Åle-tust som den også ble kalt. “I likhet med alle som er fiender av lettroenhet, har jeg også tvilt på havormens virkelighet, men til slutt vek min tvil for ubestridelige beviser. Blandt vårt lands dyktigste sjømenn og fiskere finnes mange hundre som selv har vært øyenvitne til sjøormen. For min del har jeg knapt nok truffet noen fra våre nordlige fjorder som ikke straks har kunnet besvare mine spørsmål om dyret med den største visshet, og deres beskrivelser av dyret stemmer overens. Noen ishavsfarere som årlig innfinner seg her i handelsøyemed, betrakter dette spørsmålet like så overflødig som om man spurte dem hvorvidt det finnes torsk eller hval.”

Han skrev bl.a. dette om det forskrekkelige monstrum marinum :
“Her må jeg atter forsikre om ormens virkelige eksistens, likesom for Havmannen, før enn jeg kommer til ormens beskrivelse. Dette havdyret holder seg bestandig i dypet, unntatt i juli og august som er dens leketid (parringstid) når den kommer opp i det aller stilleste havblikk, men synker ned igjen så snart det kruses på overflaten.”

1745: “En fisker møtte et langt, stort og fremmed dyr nord for Bergen. Det kom svømmende så nær båten at bølgene slo mot båtsida før det dykket og forsvant. Hodet liknet på et selhode, kroppen var tjukk, og den var lang som en stor båt.”

Omkring 1750: “En av disse nordfarerne, som sier å ha vært så tett ved den at han kunne ta på dens glatte skinn, beretter at ormen undertiden med hevet hode snapper en mann ut av båten og lar resten være, men om det bør troes ved jeg ikke, fordi det er uvisst om den lever av rov.”

Pontoppidan mente at de dyrene som ble kalt sjøormer godt kunne tilhøre forskjellig arter. Hør bare. Han forteller om en hendelse der noen fisker fikk et selsomt 20 fot langt dyr i garnet. Det hadde fire lemmer, eller finner, og kunne minne om ei krokodille. De skremte fiskerne slapp garnet ut igjen og dermed forsvant det ukjente dyret i dypet.
(Utrolig nok eksisterer en historie fra tiden omkring 1. verdenskrig om et liknende dyr som ble sett i Nord Atlanteren.)

Om dyret. Kroppen skal være tykk som ei tønne, men halen smalner av i en spiss.

Hans Strøm, 1726 – 1797
Prest på Sunnmøre. Sendte tegninger som Pontoppidan brukte som grunnlag for illustrasjonene i sin bok. Han gav også en del opplysninger.

Knut Leem
Misjonær og sokneprest i Finnmark, senere professor i samisk.
Boka “Beskrivelse over Finnmarkens Lapper” utgitt i 1767. “I Finnmarken fornemmes og den ved sørkysten i Norge bekjente sjøorm, som likesom kraken er et forskrekkelig sjømonstrum, omtrent 40 favner lang, med sorte øyne og hode av størrelse som på en hval, men av skikkelse som en slange. Fra dens nakke faller halsen noe av mot ryggen, og har på begge sider nedhengende lange lysegrå hår, likesom en hests man. På ryggen er den likedan lysegrå, men under buken mer hvitaktig. I blikkstille vær lar den seg mest se, og det med mange bukter, av hvilken en del sees over vannet, mens en del er skjult under vannet og ikke synlig. Folk er redde omtalte fæle sjødyr, og holder seg mest mulig borte når den befinner seg i farvannet.”

Claus Friman
1746 – 1829, Dikterpresten fra Davik i Nordfjord.
Han hadde alltid med seg en pose med bevergjel som vern mot sjøormen. Bevergjel er et sekret fra beveren som ble røkt og tørket og deretter pulverisert. Et annet ormepulver var den inntøkede og pulveriserte safta fra dyvelsdrek (Djevlemøkk), ei plante som vokser i Afganistan. Begge midlene skulle ifølge folketradisjonen fungere godt mot demoniske krefte

Leave a Reply

Your email address will not be published.

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>