Omen fra 1522

Dette er historien om sjøormen som ble skutt i hjel på skjæret utenfor domkirka på Hamar og som siden drev i land på Helgøya. Dette er den eldste nedskrevne beretning om en norsk sjøorm.

Skriftet “Om Hammer och Hammers kiøbstadz bygning” inneholder bl.a. avsnittet “Naagle jertegen, som skiede nogen tid tilforn, førend bisp Mogen bleff fangen.”

Avsnittet begynner med de varslene som også tilsynekomsten av sjøormen var en del av. Klokkene og orgelverket i hamardomen gikk av seg selv, krigshærer og orlogsskip viste seg i lufta over Mjøsa, en kjempeorm strakte seg helt fra Helgøya til Hamar, en storhornet okse løp på Mjøsas vannoverflate fra Gillundstøa i Stange over til Helgøya og mange sjøormer viste seg daglig i Mjøsa. Alt dette skulle visstnok varsle den siste katolske biskopens fall etter reformasjonen i 1537. Noen år senere ble riktignok bispen, Mogen Larsen, tatt til fange av danskekongens mann Truid Ulfstand og ført til Danmark hvor han levde i husarrest resten av sine levedager.

 

 1522 Hamar. Gammel språkform.

Selve historien om Ormen gjengis først i datidens snirklete dansk-norske språkdrakt, deretter i mer moderne språkdrakt:

“Dernest effter komb der en Meget gresselig stor orm, som var saa forferdelig till at see, oc løb saa saare hastelig Ind paa itt skiær, neden for den yderste odde, uden for Communet. Hans øyen var saa store som it karbond, oc haffde en stor suar Mann ligesom En hest oc Hengde ned paa hans hals. Han laa lenge paa klippen, oc slog sit hoffued mod klippen, oc ville verit udaff søen igjen, men en udaff Bispens karle en gielt voffhals, hand gick till vden Bispens videnschabff oc forloff oc skiød mange staalbue pijlle udi hans øyen, som hand laa paa klippen. Mange som stode oc saa paa den slemme ting den orm, de lessde oc bad Gud i himmelen, at hand ville schille dem aff mett hannem uden skade, fordj hand var saa megit stor oc slem oc see till, for de mange slags farffuer han haffde paa sig.

Denne samme forbemelte vogehals, hand tog en aff hans stallbrødres pille hannem uvitterligt, oc skiød till den slemme forgifftige orm, oc schiød effter hans øyensteen ligesom tilforne, saa at de kunde see meget grønt ting løbe udaff hans øyen oc hoffued, saa at vandet om hannem, der laa bleff grønt, oc dreff meget der aff ind paa Hammers land.

Men om natten der effter, da gaff Gud løcken till, at der komb itt stortt Regen oc stormvind, oc værit det vende sig saa at hand dreff Ind paa Oenssøe land, oc stod der en stor slem lucht aff ormen, saa var der en part aff Oensse folch inde hos Bispen, oc spurde hannem om Raad, huad som de skulle giøre, at de kunde bliffue aff med den slemme orm, for den onde lucht der stoed aff hannem. Da lod Bispen sin befalling udgaa, at en voxen Mand aff huer gaard, aff Ness oc Suabo oc naagle aff de andre gield, føre unge karle, komb ocsaa till øen efter Bispens befalling, oc alle hiulpe huer andre at brende op den samme slemme orm, saa hugde oc slæbede oc bar saa mest de kunde oc formaatte oc kaste usigelige veed paa hannem, oc brende hannem op saa meget de naagen tid kunde giøre, eller mueligtt kunde verre, oc laa Raaden aff samme orm i mange aar paa stranden, oc komb der nogle tydsche Mend, som finge loff at tage de beste aff hans been, som de kunde bekomme at arbeide sig till goede, huilcket de finge gott loff til, oc den mindste part aff hans Rygbeen, kunde neppelig en før karll bære, oc bleff mange hundre less veed forøitt paa hannem, førend den slemme onde licht kunde forgaa.”

[Hamarkrøniken etter manuskriptet 164 qv. i Deichmanske bibliotek skrevet på 1600 tallet. Nyutgave av Hamarkrøniken, ved Egil Pettersen, trykt i 1986.]

 

Min mere moderne og lesbare versjon:

“Deretter viste det seg en meget stor og forferdelig orm som svømte inn på et skjær utenfor den ytterste odden. Den hadde øyne store som en tønnebunnn og den hadde en stor svart hestemàn som hang nedover halsen. Den lå lenge og slo hodet mot klippen og ville vel helst ha vært ute i sjøen igjen.

En av bispens stallkarer, som var en riktig våghals, dro ut uten bispens vitende og tillatelse, og han skjøt mange armbrøst-piler i øynene på dyret som lå der ute på klippen. Mange som sto og så på den fæle skapningen leste bønner og bad Gud i himmelen om å bli kvitt sjøormen, fordi han var så stor og fæl å se på grunn av de mange slags fargene den hadde.

Den samme våghalsen tok en av sine stallbrødres piler uten å spørre om lov og skjøt enda en gang mot den fæle giftige ormen. Han skjøt etter øyet slik som før, så folk kunne se at mye grønt stoff rant ut av øynene og hodet på den. Vannet omkring ormen ble grønt, og mye av det drev inn til Hamarstranda. Men natta etter kom det kraftig regn og storm, og vindretningen skiftet så sjøormen drev inn på Helgøya. Det sto en fæl lukt av den døde ormen.

Da dro en del av øyas folk inn til bispen og spurte ham til råds for å finne ut hva de skulle gjøre for å bli kvitt den fæle ormen og den vonde lukta. Bispen sendte straks ut en befaling at hver gård i Nes og Svabu (det gamle navnet på Ringsaker) og noen av de andre prestegjeldene straks skulle sende en voksen mann til øya. Føre unge karer kom til øya etter bispens befaling, og alle hjalp hverandre med å brenne opp den fæle ormen. Så hugg og slepte og bar hver mann som best han kunne, og kastet uhorvelig mye ved på ormen og brente opp så mye som de det lot seg gjøre. Mange hundre vedlass ble brukt på kadaveret før det endelig ble slutt på den fæle vonde lukten.

Beinraden av ormen lå i mange år på stranda. Noen år seinere kom det noen tyske menn som spurte om lov til å ta de beste av beinene som de ville gjøre seg nytte av. Det fikk de gjerne lov til. Den minste av ormens ryggbein kunne en sterk kar knapt bære.”

 

Når står det i krøniken at stallkaren skjøt piler mot øynene på sjøormen, betyr det stålpiler. Disse pilene var korte piler av jern/stål. Våpenet, en stålbue, var det samme som armbrøst. Rambue er en lokal navnevariant. Våpenet var meget kraftig og både treffsikkert og dødelig på 40 – 60 m hold. Pilene kunne trenge gjennom datidens panser. Et par slike stålpiler er funnet under utgravningene i bispegården. Datidens langbuer av tre fungerte som et slags kortholdsartilleri når det ble skutt mange piler på en gang. Armbrøsten/stålbuen ryddet vei i spesielle tilfeller, eller den ble brukt mot spesielle mål.

Leave a Reply

Your email address will not be published.

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>