Om Mjøsormen og andre sjøormer

Mjøsormen – med et gap så digert at en katt kunne gå inn…

Dersom en legger som premiss at de mange historiene om sjøormer er sanne, eller om så bare en eneste er sann, må det nødvendigvis handle om en spesifikk dyreart, ikke om et fantasifoster. Dette er et forsøk på å se historiene og vitneutsagnene i en sammenheng ved å forsøke å sette sammen en beskrivelse av dyret og dets levemåte, dets biologi. Er historiene derimot ikke sanne, da er vi over på folkeminne og folklore, hvilket betyr at en rekke mennesker enten har skrønt, løyet, fantasert eller innbilt seg det de har sett, – og som fortsatt gjør nettopp det! Jeg foretrekker å se historiene og vitneutsagnene som uttrykk for en beskrivelse av levende vesener, i det jeg neppe tror så mange mennesker greier å lyve så sammenhengende over så lang tid, og det om den samme slags skapningen.

En generell beskrivelse: Dyret har en lang kropp med en lang hals og et lite hode, og som ender i en hale. Hodet er lite i forhold til halsen og har en viss likhet med et hestehode. Øynene er store. De har et par finner eller luffer foran og muligens bakbein med svømmeføtter. Et pussig fenomen er puklene langs ryggen som av og til skal ha vært observert.

De finnes i fortrinnsvis i den tempererte sone i mange land rundt polområdet, gjennom hele Nord Europa, Russland og Sibir, og hele nordlige USA og Canada. Liknende skapninger er også rapportert fra tilsvarende sydlige breddegrader. I vår del av verden er de kjent fra de britiske øyer, Sverige og Norge. I vårt land er de kjent fra utallige innsjøer, vassdrag og fjorder langs hele vår lange kyst.

Langs kysten har de vært kjent som havhest eller rett og slett som sjøorm. I ferskvann nordover er de av og til kjent som vasstroll og ellers i landet som sjøorm. Fra gammelt av ble lindorm brukt, f.eks i Seljord; så ble havhest nyttet inntil navnet Seljordsormen overtok. I Irland er de blant annet kalt water-kelpie el. vannhest, Each Uisge. Skottland ble de fra gammelt av kalt vannhest, an-Niseag, i dag kjent f.eks som Morag i Loch Morar eller Nessie i innsjøen Loch Ness. Her hjemme har vi forresten gamle forestillinger om nøkken som til dels er uhyggelig lik historiene om den irske kelpie. I innsjøer der en hyppig ser slike skapninger får de gjerne egne navn, selv om andre innsjøer sannsynligvis har nøyaktig de samme slags dyrene, eksempelvis Seljordsormen, Vasstrollet, Storjöudyret i Sverige, Morag og Nessie i Skottland, og det samme er tilfelle i et hundretalls sjøer andre steder i verden. Mjøsormen er en av disse, kjent siden 1522 da en av bispens stallkarer skjøt og avlivet en på et skjær like ved domkirka på Hamarkaupangen.

Vi vet rett og slett ikke om Mjøsormen er en slags fisk, amfibium, reptil (krypdyr), pattedyr eller om det kan være dyr fra en hittil ukjent dyreorden. Gamle historier fra det ganske land forteller at dyr skal være avlivet eller at skjeletter skal vært funnet. I kryptozoologiske kretser (læren om ukjente dyrearter) er det laget utallige teorier om hva disse dyrene kan være for noe, alt fra overlevende svaneøgler, langhalsede seler til muterte åler og andre fantasifulle og morsomme forslag. Den belgiske vitenskapsmannen Heuvelmans skrev bøker og laget inndeling på en rekke sjøormtyper. Sjøhesten, den langhalsede selen og det pukkelryggede dyret er tre slike typer. Jeg har en sterk mistanke om at alt sammen passer på vårt dyr. Det er litt jålete og latterlig å foreslå en ny type sjøorm nesten for hver observasjon som skiller seg litt ut fra de forrige. Mange dyr var såkalte mystiske dyr før de ble forelagt vitenskapsmenn i form av skinn eller kadavre. Dessverre er ordet sjøorm er i seg selv et mytebelastet ord som påkaller fliren og til dels gapskratten hos mennesker unntagen hos de som har sett dem.

Livsløp:
Fødsel: Vi vet ingen ting om de blir født levende eller klekkes fra egg, om de fødes enslige eller mange om gangen, eller om de får avkom hvert år eller med års mellomrom.
Yngel/små unger:
I Storsjön i Sverige tullet en unge seg inn i ei gjedderuse men ble sluppet løs i sivgarden i ren medynk. I en av fjordene i British Columbia i Canada håvet en hobbyseiler opp noe som måtte være en slik unge og holdt den i ei vannbøtte noen timer. Den slapp også løs i havet av samme årsak. I Loch Ness så to unggutter i en robåt tre slike unger som svømte neddykket forbi akterenden av båten. I Seljordsvatnet ble en unge slått i hjel da den krøp på land. Hva så de? Jo, fremmedartede skapninger som minte om øgler og som hadde korte lemmer, luffer eller finner, skapninger som ellers ikke liknet på noen kjent sjødyr eller fisk. Lengden varierte: Storsjön 50 – 60 cm, BC Canada 40 cm, Loch Ness og Seljord ca 1 m lange. Hvor små er Mjøsormene som fersk yngel, og hvor holder de til? Oppholder de seg i strandsonen, langs bunnen eller søker de opp i bekker og elver?
Større ungdyr:
Fra noen få historier både i Telemark og på Østlandet fortelles om to til tre meter lange ormer med hode lik et kalvehode. Eksempelvis når hoggorm aldri en meter i lengde en gang. To historier er fra ganske små tjern, og i begge tilfellene ble ormene avlivet. Den ene ble slått i hjel og den andre skutt med hagle. Flere andre historier beretter om ormer i småsjøer. Dette kan være yngel eller ungdyr som opprinnelig var gått opp i bekker for å finne seg et lite vann, enten for å slippe å bli spist selv eller for å få lettvint tilgang på småfisk som føde.
Halvvoksne:
De er også sett, tykke som telefonstolper og lange som tømmerstokker. En slik ble sett i Rømsjøen. Hodet liknet hodet på et føll og den hadde en slags oppstående ”ører”. Dessuten hadde den hale som endte i en fiskefinne. Detaljen med ørefinnen og halen er unik i Norge. Storsjöudyret i Sverige er også sett med finner eller ”ører”, eller hva det nå enn er for noe. Ganske få ser faktisk enden av halen.
Voksne:
Hodeformen er antakelig slik at den i profil minner om et hestehode. Øynene er store og står på siden av hodet. Gapet med tenner finnes det ytterst få beretninger om, men det fortelles om en tanngard med mange tenner. Kroppen kan bli ti, femten, tyve meter lang eller mer og ganske er tykk på midten, ½ meter og 1 ½ meter er nevnt. Fargen er oftest svart, brunsvart eller mørk. Undersiden bør være lys eller hvit, men det er foreløpig ikke rapportert fra Mjøsa. Noen ganger nevnes et par finner eller luffer plassert på hver side langt fram på kroppen. Fire lemmer har også vært sett, men så langt ikke i Mjøsa. Dersom dyra har bakre lemmer, kan mangel på slike observasjoner skyldes at det oftest er oversiden eller framparten som blir sett, ofte på lang avstand.
Jeg vil tro at de største også er de tykkeste, og at de er de eldste. Hodet på mindre individer sammenliknes med kalv, føll eller rådyr, hodet på de større med hest eller elg. Denne forskjellen kan dreie seg om alder, men kan like gjerne dreie seg om kjønnsforskjeller som dels går på størrelse og dels på form. En kan formode at det er stor forskjell i utseende på kjønnene. Ingen vet hvor raskt de vokser, når de parrer seg eller hvor lenge de lever. Vi vet bare at de eksisterer og blir sett.

En eiendommelighet: Dyra kan åpenbart reise halsen opp av vannet og holde hodet slik at det hele minner om en hest, og to ganger i Mjøsa er det sett noe som likner på ei lang hesteman som henger nedover halsen. Da brua over Nessundet til Helgøya var ganske ny, omkring 1960, gikk en 20 meter lang Mjøsorm gjennom hele sundet, under det nye bruspennet og forsvant vestover. Den viste mange pukler og holdt halsen høyt. Bak det hesteliknende hodet flommet ei lang man. Man er også sett både i Skottland og Sverige. Kan det være slik at eldre dominante hanner har man og andre ikke, hvis det da finnes noe slikt som dominante hanner hos dem? For alt vi vet kan de være tvekjønnete.

En annen eiendommelighet ved disse skapningene: Noen ganger er det sett dyr med noe som best kan kalles pukler. Vitner beskriver gjerne dyret som en hvelvet båt, altså ryggen av dyret i vannskorpa muligens med en pukkel. I andre tilfelle har to – tre eller mange pukler vært sett. Vitnene er ofte uklare på dette punktet, siden observasjonen skjer på lang avstand og selve bevegelsen ikke blir observert eller forklart særlig nøye. En mulighet er at de er overdelen av kroppsbøyningene når dyret bukter seg framover. En annen forklaring kan være at pukler både kan dannes og endres raskt og ha direkte sammenheng med dykkingen.

Det virker som dyret svømmer med en vertikal, opp-og-ned, bevegelse når de flytter seg raskt. Fisk har hovedsakelig sideveis svømmebevegelser, mens marine pattedyr som hval svømmer med overveiende vertikale bevegelser. Men ingen ting ellers tilsier at skapningene kan være pattedyr annet enn at de stundom bakser seg opp på strender og legger seg til der. Var de ekte pattedyr ville de regelmessig bli sett i overflata som hvaler eller de ville ligge på land hver dag som seler gjør. Faktum er at de sjelden blir sett i overflata og de blir langt sjeldnere sett på land. Eller er det bare det at vi ikke greier å observere dem?
I Mjøsa ser en som regel ett individ i overflata. Det finnes unntak; opptil tre har vært sett samtidig i Seljordsvatnet. Der er det også sett noe som minner om patruljering. Dreier det seg kanskje om parringsadferd eller territoriehevding? Hvem vet. De kan ligge rolig i overflata, velte seg rundt og plaske eller skyte av sted i en vannvittig fart. De svømmer ofte like under overflata.

I hele det beskrevne leveområdet finner en observasjoner av dyret på land. I de aller fleste tilfelle er dyrene sett like ved stranda slik at de på et blunk kan styrte seg ut i vannet og forsvinne, men de er faktisk også sett komme fra land og forsvinne ned i innsjøen. Både fra Mjøsa, Seljordsvatnet, Storsjön og Loch Ness er det gjort landobservasjoner. Et eksempel fra Nes 1769: husmannen Nils Andersen gikk rett på en liten sjøorm som lå i strandkanten midt på lyse dagen.
Vi vet at de må ha overlevd meget strenge vintre når innsjøer frøs helt til, men vi vet ikke om de har lunger og puster oksygen direkte fra lufta, kan ta opp oksygen gjennom huden, eller om de fungerer som lungefisk som kan gå i dvale med minimalt oksygenforbruk. Dyrene må ha fysiologiske egenskaper som gjør dem i stand til å tilpasse seg så vel saltvann som ferskvann. Mange skapninger har den evnen.

Ettersom ingen sikkert vet hva slags mat disse dyrene eter, må vi bare gjette. Imidlertid har vi noen få ledetråder. Fra Loch Ness, Storsjön og i Seljordsvatnet er skapningene observert jagende etter fiskestimer, og en gang i Loch Ness til og med etende fisk. I Seljord jaget en etter en sikstim. I Loch Ness har en sett måker og ender forsvinne i et plask og resten av flokken flykte i panikk. I Seljordsvatnet f.eks har garnfiskere fortalt om halvspiste fisker og store hull i garna. I Storsjön likeså.
Når det faktisk finnes beskrivelser av en tanngard, må en anta at hovedføden for voksne individer er fisk. Dersom denne antagelsen er rett, må dyret befinne seg relativt høyt oppe på næringskjeden og selv ikke ha naturlige fiender unntagen som små yngel. Det er rett og slett et slags rovdyr. Store individer spiser små individer. En kan trygt anta at tanngarden ikke er beregnet på å rive opp store byttedyr men holde små og at dyret er ganske ufarlig for store svømmende landdyr og mennesker.

Gitt at hele landet en gang lå fullstendig isdekket, må dyrene nødvendigvis ha kommet inn i innsjøer som den gang var fjorder eller til innsjøer som hadde kort vei til havet under nedsmeltingen av isdekket. Da landet steg etter istiden, ble dyrene værende i mange store vassdrag med god mattilgang. Trolig er ingen sjøormer noensinne blitt innestengt i innsjøer da landet steg og strandlinja sank. Til det virker det som om de for flinke til å ta seg fram i vassdragene. Det er opplagt at de også har greid å komme seg opp elver til høyereliggende innsjøer, som for eksempel Vangsmjøsa der en gikk gjennom Leirholssundet i 1910 med hodet og halsen til værs. Fra flere eldre historier vet en at skapningene ikke bare ble sett i innsjøene men også i elvene. Det er rimelig å tro at dersom en innsjø i et vassdrag har slike skapninger, så finnes de tidvis selvsagt også i andre sjøer i det samme vassdraget. En mengde små innsjøer, putter og tjern har slike historier, som selvsagt har fungert som midlertidige oppholdssteder. Dyra oppholder seg i hele vassdraget ikke i enkeltsjøer.
I dag er mange sjøer og elver stengt med store demninger, uten at jeg tror det er noe effektivt stengsel fordi de kan ta seg over land om nødvendig. Antakelig inneholder noen lange vassdrag med store innsjøer sjøer formeringsdyktige bestander av dyra selv om kraftverkenes demninger stenger og det dessuten er blitt langt til havet etter hvert. Mjøsa har antakelig en god bestand som formerer seg og dermed vedlikeholder antallet. Det har vi noenlunde sammenhengende skriftlig dokumentasjon på helt fra 1522 og fram til i dag.

Formålet med vandringene er selvfølgelig å finne gode matkilder men også sikkerhet fra fiender eller større artsfrender. Som påpekt tidligere kan dette være forklaringen på hvorfor de også søker seg opp i mindre vann, men senere slipper seg ned igjen når de blir større og matgrunnlaget svikter. Slike nedslipp er kjent både på vår- og sommerføre. Det beskrives som faret etter en grov tømmerstokk.
I Mjøsa er det observert noe som kan være en slags vandring. Følger de etter sikstimene ?

For det første: De aller fleste av oss nekter å tro at de eksisterer. Derfor har tilfeldige øyenvitner store problemer med å bli trodd, og nettopp derfor velger de aller fleste å tie med sine opplevelser. Dernest er det store problemet at skapningene viser seg så lite for oss. Antakelig er de få i antall og oppholder seg mestedelen av sitt liv beskyttet av vannet og mørket. Nå vi kommer over dem, stikker de ned i dypet så hurtig det lar seg gjøre. De er kort og godt ytterst vanskelige å observere annet enn i helt tilfeldige og korte glimt. De jakter ikke i flokk nær overflata som spekkhoggeren, og de har heller ingen oppstående ryggfinner som avslører dem. Heller ikke jager de på grunt vann langs strendene. Da ville vi sett dem oftere.

Foruten dokumentasjon i form av skriftlig materiale og vitneutsagn, har vi ennå ingen fysiske bevis for at dyra eksisterer. For å få svar på hva slags dyr det er, må en fange et eller flere eksemplarer, hvilket ikke er lett når en vet så fint lite. Selv om det må være få av dem, burde en kunne greie å fange et dyr i godt forankrede garn hvis en bare fant rette måten å gjøre det på, fange en på line hvis en bare kunne finne riktig åte, eller fange småtasser i ruse hvis en bare fant riktig sted å legge rusa. Bare det å skaffe gode nærobservasjoner eller fotodokumentasjon har vist seg vanskelig.
Det er samlet vitnebeskrivelser og skrevet dusinvis av bøker om sjøormer i mange andre land, bare ikke om de mystiske dyrene i Mjøsa, Mjøsormene. Inntil videre fortsetter jeg å samle all mulig informasjon om skapningene både for å kunne gi det ut i bokform og for å få så mye kunnskap om dem som mulig.

Årets første observasjon av Mjøsormen kom allerede midt på dagen 29. april mellom Biri travbane og Mjøsbrua. Det mange meter lange dyret svømte svært sakte i overflata og lot kroppen bølge hurtig opp og ned. På hver side forrest på kroppen pisket noe vannet til skum, som om to digre hjulvisper gikk for full fres. Hva i all verden holdt den på med?

Leave a Reply

Your email address will not be published.

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>