Myte eller virkelighet

Er det noe der nede ?

Historien om sjøormen som ble drept på skjæret ved Hamar i 1522 er som sagt den eldste nedskrevne beretning om sjøorm i Norge. Det gir oss mjøsboere en 479 års nedskreven tradisjon med et mystisk dyr i Mjøsa.

Danskekongens utsending embetsmannen Eric Johan Jessen reiste rundt i Norge i 1760-årene for siden å rapportere i detalj til kongen alt han fant av interesse gjennom bygdene, spesielt om økonomi, om tilstandene i landbruket, fiske, handel og byene, men han noterte likevel nyttig informasjon om geografi, topografi, om menneskene, om jakt og fangst, historier og myter og mange andre emner. Forøvrig var han privat svært interessert i å tuske til seg oppgravde praktstykker av oldsaker der han for fram.

Denne høyt utdannede dansken reiste gjennom Mjøsbygdene i 1763 og fikk selvfølgelig høre om Mjøsormen. Etter først å ha uttrykt sin uttalte mistro om slike dyr i alminnelighet og Mjøsormen i særdeleshet (han var jo en dannet og betydningsfull mann selv må vite), tilføyer han snusfornuftig:

“…likevel….. kan det være at det i slike dype vann er en slags stor fisk, som holder seg på dypet og er ukjent fordi den kan være slik at den ikke tar agn. Ja, om den enn var av det slaget, så vet man at ingen gir seg til å fiske så store fisker i ferskvann, fordi man i alminnelighet tror at slike ikke finnes. Derfor har ingen har forsøkt med riktige redskaper.”

Jessen var en riktig så framsynt mann. På 227 år siden han krysset Mjøsa nordvestfra over til Nes og videre sydover på østsida har ingen mjøsfisker med vett i behold gitt seg til å fiske etter sjøorm i Mjøsa. Bor en ved Mjøsa, så fisker en værsågod etter fisk som kan etes, brukes som dyrefor eller selges. Det stemmer forbløffende godt med Jessens innsiktsfulle karakteristikk av datidens “Typiske Hedmarking”: Hedemarkingen skildres i det hele som tung og noget træg; han er indesluttet og mangler aabenhed, er mistroisk, temmelig selvgod, selvklog og fordringsfuld, men meget gjæstfri og indbyrdes hjælpsom, ligesom der er sammenslutningsevne i sager de forstaar lønner sig.

 

Kan det være noe annet enn “sjøorm” ?

Nei, selvfølgelig ikke. Vitneobservasjonene viser til et dyr som til forveksling kunne vært beskrevet i mange andre innsjøer med såkalte “sjø-ormer”. Vitnene har beskrevet sin merkelige opplevelse og forsøkt være så nøyaktige som mulig.

Det er selvfølgelig så at noen som tror de har sett “mjøsormen” er offer for naturfenomener som bølger, vær og vind, trestokker osv. Men de aller fleste kan til overmål berette om detaljer ved dyret. Hvorfor skal en ikke tro alminnelige folk? En behøver ikke være naturvitenskapsmann eller et menneske med høy status for å fortelle sannheten. De første som sa de hadde sett bjørn, da den begynte å komme tilbake, de ble gjerne ansett for å ha en skrue løs. I dag flirer vi ikke av noen som mener de så dyret. Hvilken forskjell er det egentlig på å se et dyr i skogen mot det å se et nede i vannet?

Massehallusinasjoner: Sludder og vås. Folk hallusinerer ikke likt med hundrevis av års og tiårs mellomrom, til overmål også i andre land og på andre kyster. Hvorfor skulle vi være så arrogante at vi kan si at slike dyr ikke finnes, når vi vet at kjenner skremmende lite til de store mørke dyp både i innsjøer og i havet, og at det til overmål stadig oppdages nye dyr.

Forveksling med andre dyr: I en innsjø som Mjøsa finnes kort og godt ingen dyr vi kan forveksle med. Ingen kjempeåler er sett innsjøen, og vanlig ål finnes knapt så høyt i vassdraget og da bare i elver. Åleyngel ble satt ut i flere omganger rundt 1900, men ål er siden bare fanget et par tre ganger i tilløpselver.

Det finnes ingen maller som kan gi grunn til forveksling. Den europeiske mallen kan bli opp til 6 m lang, men den trenger 23 grader varmt vann for å formere seg. Mjøsa ligger i en subarktisk sone og mesteparten av vannet under 20 meters dyp er 10 grader eller kaldere.

Gjedde og ørret blir ytterst sjelden over 15 kg tung og meteren lang. 12 – 13 kg regnes for storfisk.

Av pattedyr finnes absolutt ingen som kan skape forveksling. Delfiner og seler eksisterer ikke i innsjøen. Mjøsa hadde muligens brakkvann da havet nådde like inn i Mjøsa for 9 – 10 000 år siden. Hvis delfiner og seler hadde overlevet og tilpasset seg ferskvann, ville de vært sett i overflata til stadighet. Perioder med ekstreme vintre og is over hele Mjøsa ville fort satt en stopper for marine dyr som behøver åpent vann for å komme opp og puste. Oter skal finnes visstnok i vassdraget. Men det lille max 1,4 m lange dyret kunne neppe skape forveksling om noen så det.

Hva med svømmende hjortedyr, som rådyr, hjort og elg? Jeg har selv sett elger krysse Mjøsa. Bare hodet med ører og horn er da over vannet. Det samme er tilfelle for rådyr og hjort. Selv de små rådyra svømmer den lange strekningen fra Skreia/Toten over til Helgøya. Bjønn krysser Mjøsa. Slike har i de senere årene krysset Mjøsa mange ganger på de smalere partiene, men merkelig nok også på det bredeste!

En mjøsdregger fortalte meg dette: I 1997 ei sommernatt mellom Stangelandet og Helgøya observerte han og hans sønn en bjørn som kom svømmende fra Furuberget nord for Hamar og hadde kursen rett mot sydenden av Helgøya. De to hadde kikkert i båten og ble etter hvert var sikre i sin sak og unnlot følgelig å forstyrre den svømmende bamsen. En annen uoppmerksom dregger forstyrret imidlertid bruntassen så mye at den skiftet kurs og svømte utenfor Hovinsholmen og fortsatte videre rett over til Skreia. Litt av en svømmetur. Bare øverste delen av hodet er synlig når bjørnen svømmer.

Det har til tider vært mye stokker i vannflata, f.eks. etter vårflommen. Flytende stokker? Vitner har sett tydelige bevegelser. Flytestokker durer aldri avgårde like under overflata heller. Stokker synker før eller senere og flyter aldri opp igjen. Stokker vil heller aldri finne på å komme opp til overflata, for så å sette avgårde i en viss fart.

Flytetorver er kort og godt aldri observert i Mjøsa, men derimot i oppdemte tjern i myrområder inne i fjellet.

Sjøormbølger: En bestemt del av kjølvannet etter middels store båter kan skape det som skottene i Loch Ness kaller Nessiebølger. Det kan faktisk se ut som en rekke med pukler. De samme slags bølgene er fotografert i Seljordsvannet i den tro at det var Seljordormen. Kjølvannet fra båter kan ligge langt etter båten i stille vær. Bølger kan slå inn på stranda temmelig lenge etter at båten er forsvunnet ut av syne, og de kan derved opptre som “mystiske bølger”.

nessiewaves.jpg (12161 bytes)

                          

Dette er langt fra noen sjøorm. Jeg tok bildet i Loch Ness i mars 2000 av en del av vårt eget kjølvann.

Bølger opptrer i mange varianter på Mjøsa, men de fleste har naturlige forklaringer, og de kan krysse hverandre og skape illusjon av noe mystisk.

Likevel dannes bølger når en Mjøsorm beveger seg i stor fart like under overflata, som da ei bølge gikk på tvers av andre vindskapte, 1980, – og bølga med kjølvann, 1994. Gikk uten at båter i det hele tatt var i nærheten, tilsynelatende uten årsak.

 

Vasshesten

Problemet er at ingen riktig vet hvordan en “sjøorm” skal se ut. Det mentale bildet folk folk stort sett har av sjøorm er slik den klassiske sjøormen stadig blir avbildet: som en kjempeslange med flere buktninger over overflata, som en gigantisk hageslange med halvparten av kveilene over vannflata. Drakehodet og utseendet ellers blir skildret dramatisk der de stakkars menneskene gjerne sitter i en liten farkost på et stormpisket hav, og uhyret skal nettopp til å hogge tak i menneskebyttet. Illustrasjonen er fra bokverket til Olaus Magnus som utkom i 1555.

Th.Kittelsen. Illustrasjon fra boka “Troldskap”.

Slangen: “Sjøorm” er egentlig to fenomener. Den Store Norske Sjøormen som ble sett langs kysten var et internasjonalt begrep i nautiske kretser for et par hundre år siden. Slike klassiske sjøormer skulle se ut som enorme slanger og svømme med opp-ned bevegelser, altså motsatt av en hoggorms sideveis svømmebevegelser. De lærde prester for mange hundre år siden anså sjøormen for å være et ekte dyr, slik fiskerne og andre stundom rapporterte. Men at slike kunne finnes i ferskvann i innlandet, nei det var mer ubegripelig.

Mytisk og mytisk, sommeren 1998 så mange vitner en slik ikke-eksisterende kjempeorm i fjorden utenfor Ålesund i flere dager. En som så den svært godt, beskrev den som 25 – 30 m lang og 1 m tykk. Sønnen til vitnet beskrev den kort og godt som en anaconda, bare at denne her var enormt mye større. Litt av et dyr! Slike slangeaktige dyr er sjelden eller aldri sett i innsjøer.

En helt annen sak er at ukjente dyr/sjøormer i havet er beskrevet på så mange måter at det trolig kan dreie seg om flere ukjente arter.

 

Vasshesten: Mjøsormen likner derimot beskrivelsen av et annet dyr langs kysten og havene, og som også er sett i mange innsjøer, nemlig vasshesten.

Vasshesten: Hodet kan være stort som og minne om formen på et hestehode. Noen kan av og til ha lang man hengende nedover halsen. Kroppen kan være 20 – 30 m lang, 1m tykk eller mere og avsluttes med en kraftig, men butt hale. Den kan muligens svømme med både vrikkende bevegelser (som firfisle eller orm) og vertikale bevegelser (som pattedyr). Pukler (buktninger). Dyret kan vise pukler langs ryggen, 1, 2, 3 eller mange flere.

Visste du forresten at skottene har gamle forestillinger om sin vasshest, the water kelpie, som til forveksling er lik våre gamle historier om nøkken. I begge kulturer sies det at denne vann-skapningen, nøkken i Norge og water kelpie (vannhund) i Skottland, kunne skape seg om til en vakker kvit hest. Formålet var å lure et offer til å sette seg på ryggen av den vakre hingsten, og dermed bar det ned i dypet og mennesket druknet. I noen norske tradisjoner krevde nøkken en druknet person hvert år.

Kan disse historiene om nøkken og water kelpie`n en gang ha blitt til på grunnlag av virkelige erfaringer med et virkelig vannbeist, nemlig den i dag så mystiske vasshesten/sjøormen? Ikke umulig. Jeg tror for min del at myter og legender bestandig har et naturlig opphav.

Gjennom 480 år er dyret i Mjøsa beskrevet svært så forskjellig: Sjøorm, monster, uhyre, utyske, stort og merkelig dyr, og i den senere tid: Mjøsormen.

Fenomenet er absolutt ingen sjøorm, ei heller er det noe monster eller uhyre bare fordi fremdeles er ukjent. Jeg bruker navnet Mjøsormen på fenomenet siden det har vært anvendt av andre. Kanskje det ville være bedre å kalle det Mjøsdyret. Har du andre forslag?

Det blir bare ytterst sjelden sett i overflata av folk. Fisk stikker nesten aldri hodet over vannflata. Dette dyret gjør det. Det ligger på land til og med, i fri luft. Slike observasjoner finnes i drøssevis både fra innsjøene Seljord og Loch Ness. Kan dyret puste over vann? Hvordan overlever det perioder med kalde vintre da hele overflata tilsynelatende er stengt med tykk is?

Dyret bryter åpenbart overflata uhyre sjeldent. Både Storsjøen i Sverige, Seljordsvannet i Telemark og Loch Ness i Skottland er langt mindre sjøer, og de har langt flere vitneobservasjoner. Det kan ha noe å gjøre med at folk er mye mer oppmerksomme når det først er offentlig kjent at det viser seg noe mystisk av og til. Mjøsormen har hatt lite publisitet opp til nå, i det lokale aviser er de eneste som har skrevet noe fra tid til annen på sommerstid og da gjerne sarkastisk og lattervekkende.

 

Hva kan folk vente å se hvis de er heldige ?

1. En bølge antakelig forårsaket av en båt eller et dyr som beveger seg like under overflata. Dette er det du har størst sjanse å få se.

2. En bølge med dyret så vidt synlig i overflata. Det er sett et levende svart eller mørkt vesen med vrikkende bevegelser, både i høy hastighet og liggende lenge på samme stedet. Sjansen er der, men den er mikroskopisk.

3. Du får se en Mjøsorm helt i overflata. Liten sjanse sjøl om du holder ut hver dag et par tiår. Det er lite nyttig å stille seg opp ved Mjøsstranda med telelinse og kamera og håpe at du får se Mjøsormen, like bortkastet som det er å håpe på det samme i Loch Ness eller Seljord. Men er du på rett sted til rett tid ….så !

3. Observasjon på nært hold, – stikker hodet opp like ved båten. Glem muligheten!

4. Landobservasjon. Tre slike er kjent: 1522, 1769, ca 1800. Opplever du noe slikt med et videokamera for hånden har du gjort ditt livs kupp. Ikke drøm om det en gang.

Foto av Mjøsormen

Et virkelig godt bilde av dyret oppe over vannet kan i hvert fall fungere som et bevis for at det eksisterer. Har du tatt et bilde ved Mjøsa og tror du har fått med Mjøsormen? Kontakt meg så skal vi se.

 

Vitenskapelige undersøkelser i Mjøsa

Den første egentlige vitenskapelige mjøsundersøkelse av Hartvig Huitfeldt-Kaas, var dels et vitenskapelig arbeid, dels undersøkelser basert på økonomisk lønnsomme fiskeslag.

Resultatet munnet ut i bok, utgitt i 1917 som heter “Mjøsens fisker og fiskerier”.

1. Han fant rektangelkartene utilstrekkelige så han laget et helt nytt kart og loddet opp Mjøsas dyp. Utrustet med kompass dro han en kjelke med loddsnor rundt på Mjøsisen. Rullen med loddsnora ble plassert over hvert hull han møysommelig hakket i isen. Så firte han snora ned og avleste dybden før han så måtte vinne det hele opp igjen. Dybdekartet han laget på dette viset har vært det eneste kartet som har vært anvendt i hele vårt århundre og ble brukt bl.a. Operasjon Mjøsørret og Miljøundersøkelsen i deres publikasjoner.

Det arbeides visstnok med å få i gang ny oppmåling, som skal gi et nytt moderne sjøkart i fem deler over Mjøsa, med dybdekart.

2. Arbeidet pågikk over flere år. Han kartla systematisk alle fiskeslag i Mjøsa, – ved prøvefiske, kontakt med fiskere og fiskehandlere. Han kom med anbefalinger for alle fiskeslagene, om lønnsomhet, fredning og spesielle tiltak som oppdrett osv.

3.H.H-K undersøkte fiskeartene med kjente fiskemetoder, så som ruse, langreiv og garn.

Etter Huitfeldt-Kaas ble ingen dypundersøkelser ble gjort før NIVA var i gang og Ole Nashaug omsider fant hornulke (Myxocephalus quadricornis) på 170 m dyp i 1978. Fisken var til da ukjent i Mjøsa. Hornulke i innsjøer har lenge vært kjent i sjøer hos broderfolket i øst.

Vinteren febr. 2000: Harald Ramfjord fant med sin ROV (Remote Operated Vehicle) og innmontert undervanns-videokamera mye hornulke på stort dyp mellom Helgøya og Gjøvik. Det viser seg at det vrimler med hornulke i Mjøsa; dess dypere, dess flere fisker. Biologen Morten Kraabøl anlyserte opptak og fant at mengden av hornulke økte fra 250 meters dyp ned til 400 m. Dette dypet yrer med liv, helt ned til de dypeste og mørkeste områdene i den sydlige delen av fjorden. Dette skulle bevise at det er farlig å anta. Det er bedre å undersøke.

Men ingen har noensinne foretatt undersøkelser for å finne ut om Mjøsormen kan være virkelig. Inntil jeg dukket opp —

Leave a Reply

Your email address will not be published.

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>