12 ofte stilte spørsmål

Stadig flere har spørsmål om mjøsormen. Her er noen av de vanligste.

1. Hvordan ser en mjøsorm ut?
Generell beskrivelse: En langsmal og rund kropp som ender i en hale. Fargen er brunaktig, mørk eller helt svart. Kroppen går over i en smalere hals. Øverste del av nakken kan hos noen dyr ha noe som likner på heste-man. Hodet sett fra siden minner folk om et hestehode. Hodet er bredere enn halsen. Store øyne. Av og til observerer folk at mjøsorm i overflata har pukler, men den kan også ligge rolig og minne om en flytende tømmerstokk. 10 – 15 meter ser ut for å være maksimal lengde for store individer.
Da vil de veie i tonn, ikke i kg.

2. Er mjøsormen unik eller finnes det andre som likner?
Som du ser andre steder på denne websiden, har det vært sett slike dyr i et femtitalls innsjøer og i mange fjorder langs kysten, i sjøer i Sverige, Storbritannia, og en mengde andre steder i verden. Alle samsvarer mer eller mindre med beskrivelsene av mjøsormen. Selvfølgelig kan det finnes regionale forskjeller som deler dem inn i egne arter, slik som hos seler og hjorter verden over. Caddie fra kysten av British Columbia i Canada og Champ fra Champlain-sjøen mellom New York og Vermont i USA kan godt være andre arter enn vår nord-europeiske vasshest. Men en generell beskrivelse dekker dem alle. Det får være måte på med mengder av forskjellige mystiske dyr, om hver innsjø skulle ha en sjøorm totalt forskjellig fra en i en innsjø i et annet vassdrag. Nessie, seljordsormen, mjøsormen og storsjøudyret er nok samme slags dyr (sjøorm).
Om det finnes flere ukjente sjødyr? Helt sikkert, marinbiologene sier selv at bare 10 % av havet og 1 % av havbunnen er utforsket.

3. Hva eter mjøsormen?
Vi har egentlig ikke peiling. I andre sjøer er slike dyr sett jagende etter fiskestimer i overflata, f. eks. etter en sikstim i Seljordsvatnet og i Loch Ness med en laks i kjeften. Formodentlig er mjøsormene også fiskeetere. Forresten, hva skulle så store skapninger ellers leve av? I Mjøsa er det store stimer med lagsild, harr, sik og krøkle, og mengder av mjøsørret som jakter på disse. Artene regnes for å være pelagiske, dvs. de holder til i de frie vannmassene, i motsetning til de artene som holder til på bunnen eller i strandsonene. Andre arter som kan leve pelagisk i Mjøsa er abbor og glupske gjedder. Flere av de pelagiske artene går i stim, få er solitære. På dypet holder for eksempel lake til, og mengder av hornulke lever på de virkelig dype partiene helt ned mot 450 meter og mer. Strandsonene har mange andre arter og en god del yngel. Mat mangler det sannelig ikke for en bestand av store og små mjøsormer.

4. Er mjøsormer farlige?
Ingen har noensinne blitt angrepet, så du kan trygt bade og svømme i innsjøen. Ingen har heller rapportert at de sluker i seg mindre dyr eller svømmefugler. De har aldri vært farlige for båter. Ser du noe som du tror kan være en stor og morsk mjøsorm, har du slett ingen grunn til panikk. Finn heller fram kameraet og skyt så lenge du har film igjen. Har du bare kikkert, bruk den, og nyt synet de ytterst få sekundene skapningen er i overflata.

5. Er mjøsormen noensinne blitt fotografert?
Nei, så langt kjenner jeg verken til stillbilder, video eller film av mjøsormer. Fotografier av sjøormer er ytterst få. Selv fra Loch Ness i Skottland finnes det knapt fire fem ekte opptak eller stillbilder av det mystiske dyret, fra Seljordsvatnet bare av bølger. Alle de andre er enten forsøk på svindel, bevisste forfalskninger eller spøk, eller de er bilder av mystiske bølger der bare den troende selv ser noe som helst. Fra Norge kjenner jeg et eneste tilfelle av et videoopptak av en sjøorm: sjøormen ved Ålesund, som dessverre er videofilmet på så enormt lang avstand at det knapt kan sies å utgjøre bevis på noe som helst.
Hvor: Sjekker du kartet mitt, vil du finne at de er sett i midtre og søndre del av innsjøen. De aller fleste observasjonene er gjort i området Strandlykkja/Espa og nordover i storfjorden rundt Helgøya og i Nessundet, altså stort sett i nærheten av de dypeste områdene i Mjøsa. Det mangler observasjoner helt nord mot Vingrom og inne i Bunnefjorden (Furnesfjorden).
Fotografere: Du kan farte rundt i båt i mange tiår uten å få se en mjøsorm i overflata. Skulle du mot formodning likevel se noe, vil det antakelig bare være bølgen som dannes når dyret går like under overflata. Helst vil du se bølger som du innbiller deg er laget av en mjøsorm. Et bilde av en mjøsorm på ei strand vil være like eksklusivt som et undervannsbilde av en svømmende bjørn som krysser Mjøsa.

6. Hvor kommer den skriftlig dokumentasjonen om mjøsormen fra?
Det skriftlige materialet mitt er: Hamarkrøniken, i mitt tilfelle en av de eldste utgaver en kjenner til, som jeg har oversatt til moderne språkdrakt. Diverse andre historiske kilder fra biblioteker, lokalsamlinger, museer, bygdebøker, årbøker, eldre avisutklipp fra arkiver i bibliotek og avisarkiver, nyere avisutklipp og ikke minst diverse ferske personintervjuer med øyenvitner. Det mangler fremdeles å gå gjennom enormt mye arkivstoff, også kontakt med privatpersoner på vestsida av Mjøsa.

7. Hvorfor har ingen fanget en mjøsorm?
Til alle tider har det vært fisket i Mjøsa, men bare etter kjente fiskearter og med redskaper som er effektive for nettopp den aktuelle fiskearten. Ørretgaarn, sildenot til lagsild, dregging etter mjøsørret, pilking etter lake, landnot etter lagsild og sik er noen få eksempler.
Hvorfor skulle noen sette seg i ute i storfjorden og håpe at et eller annet biter på stort dyp, når en kan spare tid ved å fiske med kjente metoder? Det sier seg selv at det er vanskelig, for ikke å si umulig, å fange en skapning en ikke vet noe om. Hva slags fiskemetode skal en bruke, hva skal en agne med, hvor skal en fiske, når på året, på hvilket dyp osv.? Derfor samler jeg i første omgang informasjon for å kunne vite stadig mer om mjøsormen. Bare slik kan jeg ha noe håp om å gå til neste skritt, nemlig å fange dyret selv. Likevel finnes eldre historier, et par om mjøsorm som slapp unna, og en som ble fanget men dumpet da fiskeren fikk sjokk over å se fangsten.

8. Sjøormekspedisjoner, har noen vært i Mjøsa for å undersøke?
Nei! Om såkalte sjøormekspedisjoner: Når avisene og andre media skriver at ekspedisjoner med vitenskapsmenn og avansert teknisk utstyr leter etter sjøormer, dreier det seg i virkeligheten om legfolk som leter, utrustet med mer eller mindre tilfeldig teknisk utstyr av ymse kvalitet. Ekspedisjoner kan være heldige, for all del, og får som regel mye mediaomtale. Ekspedisjoner håper på en god observasjon (for eksempel foto/videobevis) som kan lokke store mediakonsern til å legge penger på bordet, slik at videre leting kan finansieres. Rent unntaksvis har vitenskapsmenn muligheter til å delta og da bare i sin egen fritid. Ekspedisjoner er tidsbegrensede (ei eller to uker) og kan umulig ha noen seriøs statistisk mulighet til å oppnå noe målbart resultat. Etter min mening er det bare lokal og målrettet innsats som til slutt kan løse gåten.
Jo, jeg har planer om å utruste en båt som jeg skal lete med, og jeg har lagt planer for å løse gåten. Jeg håper det kan bli en systematisk prosess som ganske sikkert vil ta noen år, i første omgang bl.a. med hydrofon (undervannsmikrofon) og avansert ekkolodd, alt avhengig av fiansieringen.

9. Kan legfolk løse gåten med mystiske dyr som mjøsormer?
Absolutt! Legfolk, dvs. folk uten vitenskapelig bakgrunn, kan bidra positivt. Så å si all informasjon om skapningene som vi med et samlebegrep kaller sjøormer, blir samlet systematisk av ikke-vitenskapsmenn. Skulle det lykkes å framskaffe et dødt eller levende dyr, først da vil vitenskapen komme på banen, dvs. i første omgang å studere dyret for å kunne plassere det i en kjent dyreorden, eventuelt i en ny. Vi aner ikke om skapningene tilhører fiskene, amfibiene, krypdyrene, pattedyrene, eller om de er noe ganske annet.
Vitenskapen får dessverre aldri bevilgninger eller godkjenning for et prosjekt som skal lete etter noe ukjent som både fagfolk og folk flest betrakter som oppspinn og fantasi eller til nød henhørende under folklore (bl.a. nisser, hulder, troll, spøkelser og dessuten sjøormer).

10. Hva skal til for å kunne bevise at mjøsormen finnes?
Enkelt, et kadaver eller et skjelett av en mjøsorm!
Vi sjøormletere regner oss selv for seriøse, selv om vi vet at mange ler av oss. Vi kaller oss kryptozoologer. Selv er jeg så seriøs, nøktern og ærlig som jeg mener det går an, – uten vitenskapelig bakgrunn, bare med en genuin interesse av en gang å kunne avsløre hva slags dyr disse mjøsormene kan være for noe. Jeg driter i at skeptikerne flirer; vi SKAL finne ut hva skapningene er!

Mulige indisier og bevis på at mjøsormen eksisterer:
a. Nedskrevne vitneobservasjoner direkte fra øyenvitnet: Direkte vitneobservasjoner regnes som bevis i rettssaker, men dessverre ikke i vitenskapelig sammenheng med mindre det er en vitenskapsmann som selv gjør observasjonen. Rang, utdannelse og posisjon i samfunnet avgjør. Låter litt hult, ikke sant? Ikke desto mindre et faktum.

b. Fotobevis: Stillbilder, smalfilm og video er en god støtte for en observasjon og bekrefter eksistensen av dyrene. Men, dessverre holder det ikke som bevis. Bare dersom en med høy posisjon knipser i vei er det god nok dokumentasjon. Det bekrefter nok en gang samfunnets forakt for legfolks evne til å observere ærlig og korrekt. Slik er det bare. Verre og verre, fotobevis kan lett manipuleres og forfalskes til det ugjenkjennelige. Bare i ytterst få tilfelle kan en regne med at fotodokumentasjon kan kvalifisere som bevis; opptaket må være gjort på nært hold og med god teknisk kvalitet slik at identifikasjon er udiskutabel. Det holder ikke med fotobevis som viser et eller annet på avstand som gjerne kan tolkes å være hva som helst.

c. Skinnbiter, hår og liknende for eksempel for å kunne bestemme DNA. Legfolk vet ikke hva ei vevsprøve er, langt mindre hvordan en kan oppbevare den og hvor en skal henvende seg. En DNA-profil kunne gi en pekepinn på hvilken gruppe eller orden mjøsormene tilhører.

d. EN DØD MJØSORM er dessverre det eneste og endelige beviset skeptikerne og vitenskapen kan akseptere. Fang en mjøsorm, avliv en, eller finn en død en, og ditt navn blir udødeliggjort som den som løste gåten. Først da kan vitenskapen studere det døde dyret utvendig, dissekere det (skjære det opp), studere skjelettet og sammelikne det med kjente dyr. Bare slik kan en finne ut hva slags skapning vi egentlig har i innsjøen.
En marinbiolog som får sjansen til å lage en vitenskapelig beskrivelse av en spennende ny dyreart kommer garantert til å bli henrykt og ha arbeid i årevis. Først når en oppdagelse er gjort og dyret er formelt klassifisert, først da vil det bli satt i gang forskningsprosjekter, med f. eks. ved hjelp av montering av radiosendere på dyr, – hvis mulig!

11. Har noen forsøkt å ”lage” en observasjon av mjøsormen?
Javisst! Det har til og med kommet ”i avisa”. Det har vært avslørt banale flytende ”mjøsormer” for dermed å skulle få folk til å tro at de så en mjøsorm. I den seinere tid har jeg selv opplevd at det er gjort forsøk på å få meg til å gå på limpinnen ved å avlevere en historie. Imidlertid har jeg hittil avslørt slikt. Det har først og fremst å gjøre med kvaliteten på svar en får på spørsmål en stiller. Dernest skyldes det mangel på kunnskap hos den som forsøker å lage en oppdiktet historie. Som mjøsormforsker har jeg selvfølgelig lært meg knepet å holde noe kunnskap for meg selv, og langt fra alt blir lagt ut på nettet på hjemmesiden om mjøsormen. Det gir meg et overtak og en mulighet til å kunne avsløre forsøk på forfalskninger av observasjoner. Likevel har jeg ingen garanti for at noe kan ha sluppet gjennom ”nettingen”, uten at det egentlig betyr noe som helst for bildet vi får av dyrene vi kaller mjøsormer. Det er helhetsbildet som teller.

12. Hvor kan jeg henvende meg hvis jeg har sett noe i Mjøsa, eller andre steder i Norge?
Til meg. Hvis du vil være anonym, kan jeg enten endre navn og andre fakta som gjør at naboen vil gjenkjenne noe, eller jeg kan lage fiktive navn som ingen gjenkjenner. Hvis du ikke vil at historien skal offentliggjøres, er det ditt valg. Du bestemmer. Du får godkjenne det jeg skriver ned. Det er absolutt viktig å få inn observasjoner slik at kunnskapen om skapningene blir bedre så vi til slutt kan løse gåten om mjøsormen. Din historie kan være verdifull.

Leave a Reply

Your email address will not be published.

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>